DWDM-systemprinsipp
DWDM-teknologi benytter båndbredden og de lave tapsegenskapene til enkeltmodusfiber, bruker flere bølgelengder som bærere, og gjør det mulig å overføre hver operatørkanal samtidig i fiberen
Sammenlignet med det generelle enkanalssystemet, forbedrer tett WDM (DWDM) ikke bare kommunikasjonskapasiteten til nettverkssystemet og utnytter båndbredden til den optiske fiberen fullt ut, men har også mange fordeler som enkel utvidelse og pålitelig ytelse, spesielt det kan koble direkte Inn i en rekke virksomheter gjør applikasjonsutsiktene svært lyse.
I det analoge transportørkommunikasjonssystemet, for å utnytte kabelens båndbredderessurser fullt ut og forbedre overføringskapasiteten til systemet, brukes vanligvis metoden for frekvensdeling multipleksing. Det vil det vilå at signalene fra flere kanaler overføres samtidig i samme kabel, og mottakerenden bruker et båndpassfilter for å filtrere ut signalene til hver kanal i henhold til de forskjellige bærefrekvensene.
På samme måte kan multippeliseringsmetoden for optisk frekvensdeling også brukes i det optiske fiberkommunikasjonssystemet for å forbedre overføringskapasiteten til systemet. Faktisk er slike multipleksingsmetoder svært effektive i optiske fiberkommunikasjonssystemer. Forskjellig fra frekvensdeling multipleksing i det analoge operatørkommunikasjonssystemet, i det optiske fiberkommunikasjonssystemet, brukes lysbølgen som signalbærer, og det lave tapsvinduet til den optiske fiberen er delt inn i flere deler i henhold til frekvensen (eller bølgelengden) til hver kanallysbølge. kanaler, for å realisere multiplekset overføring av flere optiske signaler i en optisk fiber.
Siden noen optiske enheter (for eksempel filtre med svært smal båndbredde, sammenhengende lyskilder, etc.) ennå ikke er modne, er det svært vanskelig å realisere optisk frekvensdeling multipleksing (sammenhengende optisk kommunikasjonsteknologi) med svært tette optiske kanaler. Basert på gjeldende enhetsnivå er frekvensdeling multipleksing av separerte optiske kanaler realisert. Folk kaller vanligvis multipleksing av optiske kanaler med stor avstand (selv på forskjellige vinduer med optiske fibre) optisk bølgelengde divisjon multiplexing (WDM), og deretter ringe DWDM med liten kanalavstand i samme vindu som tett bølgelengde divisjon multiplexing (DWDM). ). Med utviklingen av vitenskap og teknologi har moderne teknologi vært i stand til å oppnå multipleksing med et bølgelengdeintervall av nanometer, og til og med multipleksing med et bølgelengdeintervall på flere tiendedeler av et nanometer, men de tekniske kravene til enheten er strengere, så 1270nm Bølgelengdebåndet fra 1610nm til 20nm kalles Coarse Wavelength Division Multiplexing (CWDM).
Skjematisk diagram over sammensetningen og spekteret av DWDM-systemet. Den optiske senderen på senderenden sender ut optiske signaler med forskjellige bølgelengder, men med viss presisjon og stabilitet, som multiplekses av den optiske bølgelengden multiplekser og sendes til erbium-doped fibereffektforsterkeren (erbium-doped fiberforsterkeren brukes hovedsakelig til å kompensere for Det kan redusere strømtapet og forbedre overføringskraften til det optiske signalet), og send deretter det forsterkede optiske signalet med flere baner inn i den optiske fiberen for overføring. I midten kan det bestemmes om det er en optisk linjeforsterker eller ikke i henhold til situasjonen, og den når mottaksenden gjennom en optisk forforsterker (hovedsakelig brukt til Forbedre mottaksfølsomheten for å forlenge overføringsavstanden) Etter forsterkning sendes den til den optiske bølgelengdedemultipseren for å dekomponere de opprinnelige optiske signalene.
